Dusten med de runde brillan!

Da æ va ung, så langt telbake som tel da æ brukte skostørrelse 30 og size 130 i klea, va Åge Aleksandersen den store helten tel mamma og nabodama! Iallefall nabodama! Kan erindre at æ og bestevenninna mi tråla gatelangs i Harstad etter en Åge plakat tel mora hennes (som altså e nabodama)! Lykken va stor da vi kunne snike oss tel å rive ned den berømte plakaten fra en sliten løktestolpe, stappe den ned i veska og liste oss på tå bort fra ugjerninga. Kan dessverre ikke huske om mora blei glad, neppe superhappy, for har aldri sett plakaten på veggen hos dem i ettertid. Kanskje nabodama hengte den på innersida av klesskapet sitt.. Vi fnistra over denna rare trøndern med bart og runde brilla. Han va ikke en brøkdel så kul som Westlife og Spice Girls! Nei, han stod på lik linja med Ole Ivars, Vikingarna og Lasse Stefans - sånn gørrkjedelig musikk som mødre hørte på! Så dust!! Og ikke nåkka vi kunne tenke oss å løfte rockefoten for! Never! Ever!

Vell, i dag e det lørdag, året e 2010, skostørrelsen e 38 og klean e nok større enn size 130! Æ slette håret, smøre et lag med øyeskygge over øyelokkan, trer på mæ et skjørt, og gjør mæ klar tel nettopp - Åge Aleksandersen! Ka skjedde?? Det viste sæ at dusten med samme brilla som Harry Potter faktisk har levbar musikk! Man kan "leva livet" når det e "mykje lys og mykje varme", og faktisk trampe takta tel musikken! De fleste på min alder kan i det minste innrømme at de kan refrenget på de mest kjente sangan hannes, og kanskje nån tel og med kan sei at de kan heile sanga. Vi e blitt eldre, det e vel den største forandringa. Mens Åge hold sæ like ung! Og får en større og større horde med fæns ettersom ungan tel mødrene som e/va Åge fæn blir myndig!

Bestefar...

... tenke på dæ i kveld!

Trehundre og seksti fem daga sia du trakk pusten for siste gang, og lukka øyan dine for godt. Tida har gått fort sia den dagen i fjor. Æ har opplevd fine daga med sol, regntunge daga, daga fylt med sny og æ har sett trærne miste de fargerike bladan sine. Alt uten dæ, men du har bestandig vært i tankan, bestefar. Du e alltid med! E så godt å vite at du e sammen med ditt store livs kjærlighet, og at bestemor har dæ ved sia av sæ igjen. Det gjør det lettar å svelge klumpe i halsen og blunke bort tåran i øyekroken..

Savne dæ, gode, gamle bestefaren min!

Hvis æ berre knip øyan hardt igjen og tenke at...

Den e sprø som potetgull,
det e like mange i posen som antall rute i ei 200 grams sjokoladeplata.
Den e avlang som en sjokoladebanan,
den innehold små overraskelsa som et kinderegg
Den e like billig som en Stjernemix,
og den e grønn som herlig sommerdag fylt med kjærlighet på pinne

... men det hjelpe lite når man vil ha smågodt, og ikke sukkererter!!!

Mi kjære..

Æ elske ditt varme smil, dine omsorgsfulle øya, dine hender som så hjertelig hold rundt mæ. Latteren din, når æ fortelle en dårlig vits, runge høgt og fylle kjøkkenet med kjærlighet. Det va kanskje ikke så artig det æ fortelte, men du gjer mæ alt æ treng, og akkurat da va det din herlige latter æ ønska. Du ser på mæ og får mæ tel å føle mæ spesiell. Håpe du nån gang føle det samme når æ ser på dæ. For du e spesiell, det finnes berre en av dæ og æ e tel evig tid glad for at du e mi. Tankan mine går tel dæ når æ e borte fra dæ. Skulle ønske du visste kor mye æ tenke på dæ.. og kanskje gjør du akkurat det. På spesielle daga, som i dag, sku æ ønske æ kunne sitte i samme sofa som dæ. Se på dæ, snakke med dæ og høre dæ flire. Men milan, kjære dæ, e så altfor mange. Måtte de ha vært så mange hundre færre. Æ har telefonnummeret ditt, og det tar mæ ti sekund før æ høre stemmen din. Det e fint å vite at æ kan snakke med dæ når æ måtte ønske. Men det hjelpe så lite når det æ helst vil e å kjenne handa di på ryggen min. Den kjærlige, varma handa di som sir meir enn ka all verdens ord kan beskrive. Du får mæ tel å føle mæ vel.

Savne e stort i kveld, kjære bestemora mi. Æ telle dagan tel æ kan gå inn døra hos dæ igjen og rope "hallo" og høre dæ svare fra kjøkkenet. Og vite at alle mine ønska har gått i oppfyllelse. Æ kan endelig møte blikket ditt igjen. Blikket ditt av kjærelighet.

Oppdatering

Etter to uke i jobb, fant æ det greit å komme med en oppdatering om korsn det har gått i den nye tilbærelsen som logoped. Grunnen tel at det har gått såpass lang tid før dåkker får lese nån små ord om ka æ har syntes om å lære ungan å si K eller G, e fordi at tida har sust forbi i ei rasanes fart! Dagan har vært fylt med rapportlesing, besøk i barnehaga for å bli kjent med de søte, små, og meir eller mindre kreative forslag for aktiviteta som ungan kan synes e artig. Og alt med en hjertens løst og engasjement! Har aldri trivdes så godt med å gjøre nåkka som det æ gjør nu. Kan med handa på hjertet sei at æ glede mæ tel en kvær ny dag på jobb! Det e overhodet ikke så avskrekkaneså stå opp klokka kvart over seks som først antatt. Det verste e å sette foten på golvet, men så fort trøttheta i øyan e vaska bort, starte dagen med et smil om munnen! Og nu når æ har fått støvla, så kan det regne så mye som det berre måte ønske, og æ e fortsatt like blid!

Nåkka av det beste med å jobbe som logoped e at dagan e ganske variert. Den eine dagen sett æ på kontoret og les rapporta og forberede mæ tel en logopedtime, neste dag e æ i barnehaga rundt omkring og har tima med unga, mens andre daga går tel etterarbeid, lage plana for videre arbeid og kike på puslespell, lotto, memory, språkposa og bøker for inspirasjon tel aktiviteta som æ kan gjøre lamme ungan. Passe mæ fint å ha daga som gjer ulike utfordringe! :)

Det einaste minuset med å arbeidet e at man må legge sæ så himla tidlig. Ellers går man og gjespe store dela av dagen etterpå. Og at sofaen rope høgt på mæ når æ kjem inn døra etter jobb. Kan jo ikke la den savne mæ så altfor mye, så æ havne ofte der. Meen, I like it!! :)

I mårra bynne det!

Herved har æ gått inn i den siste halvtimen av ferien min, og det e tid for å pusse tennern og krype under teppet. Klokka ni i mårra tidlig trer æ inn i min nye jobb som logoped. Wooææ, både skummelt og spennanes!

Ska finne frem viktige papira og sjekke ut når t-banen min går, så avslutte æ en to måneders lang ferie!

Oppdateringe fra mårradagen følger!

Gå ikke fra meg

"Toget rullet ut av perongen, og han visste at de der hjemme kom til å bli bekymret da han ikke kom hjem til avtalt tid. Kaffekoppen og brødskiva på kefeen hadde gjort at han ikke rakk toget som han skulle ta. Han travet gatelangs i Oslo på jakt etter et hotellrom, men ingen av dem hadde noe ledig. Det var visst noe idrettsarrangement på Bislet.. På det siste hotellet sa resepsjonisten at han burde prøve Østbanehallen. De hadde et hus som de brukte å leie ut sengeplasser i. Fem kroner kostet det, og han betalte velvillig. For hva var vel fem kroner mot å ligge i en av hovestadens gater, tenkte han mens han mottok sengeteppe, pute og laken. Pengene hadde han tjent ved å jobbe som tømmerhogger.

Da han gikk av toget i Narvik fraktet bussen han til Boltåsen, der han gikk av. En stor gjeng ungdommer hadde samlet seg på skolen, og da de så han komme gående opp etter veien ropte de på han og ba han komme innom skolegården. Han hadde ikke lyst, ville bare hjem til sine. Men ropene ble så mange at han stoppet på skolen for en liten oppdatering av nytt som hadde funnet sted siden sist han var hjemme. En av vennene hans tok sekken hans og kastet den under sengen som stod inne i skolen. Han skjønte hintet, men måtte hjem. Akkurat da han skulle ta fatt på veien hjem, kjente han to hender som klep han i siden. Med det samme ble han irritert, men da han snudde seg så han inn i øynene på jenta som han hadde hatt et godt øye til lenge. "Elfrida", sa han og smilte. Han visste at hun følte det samme som han, og fikk det bekreftet nok en gang da hun gikk sammen med han hjemover. Elfrida og broren Olaf delte på fjøsstellet, og akkurat denne dagen var det hennes tur å melke kyrne og ta fjøset. Irritert snudde hun seg og uttrykte sin frustrasjon over at broren ikke kunne hjelpe henne. Han tilbød seg å hjelpe henne da de kom frem.

Da tiden var kommet for å dra tilbake til tømmerhogstjobben i Oslo, fulgte Elfrida han til bussen. "Ikke forlat meg", sa hun. Han forstod ikke hva hun mente og valgte å overse ordene hennes. I det samme øyeblikket kom en av bygdas gutter sammen med fire fra Salangen. Han visste at denne gutten også likte Elfrida. Han forberedte seg på slosskamp, men ble overrasket da hun trådte frem og sa til denne gutten at han skulle snu og aldri komme tilbake. Hånda hennes traff kinnet til gutten og understrekte ordene. Da de gikk videre til bussen sa Elfrida på nytt "gå ikke fra meg". Da skjønte han hva hun mente. Men han måtte reise på arbeidet, og hun måtte bli igjen.

Da han kom tilbake fra hovedstaden gikk han aldri fra henne igjen."

Det e fint å sitte på kjøkkenet hos bestefar og bestemor og høre han fortelle fra sine unge dager, og hvordan han og bestemor ble sammen. En egen nostalgisk stemning gjør at man blir litt sentimental og tenker på hvordan deres ungdomstid har vært. Heldigvis er bestefar verdens flinkeste til å fortelle..